Vårt Lands reportasje

Stor iver for å åpne kirker igjen. Men åpningen har en bismak

SMITTEVERN: Etter måneder borte fra fellesskapet, kaster mange seg rundt for å ta imot 100 personer på gudstjeneste i helgen. Samtidig tynger engstelsen menighetene, som er redde for å gjøre feil, forteller kirkeverge.

Rolige søndager ble først en deilig, ny vane. Så kom savnet etter fellesskapet. Sokneprest Øyvind Skjefrås Alsaker, daglig leder Torgrim Bødalen og menighetsgjenger Torill Eide Tunheim gleder seg til å kunne møtes i Lura kirke i Sandnes fremover. (Ruth Einervoll Nilsen)

– Det er noe som heter at «du vet ikke hva du har før du mister det». Det siste året har blitt en slags vekker, sier Torgrim Bødalen, daglig leder i Lura menighet i Sandnes.

Kirkegjenger Torill Eide Tunheim nikker samtykkende. I 34 år har hun gått fast i lokalkirken på Lura. Det siste året har hun blitt minnet om hva tilhørigheten der betyr.

– Spesielt har nattverdsfellesskapet vært et stort savn. Å knele sammen, ta imot, få nåde og kraft til troen, er sterkt å få være med på, sier Eide Tunheim.

Ut fra avstandskravet tror Lura kirke at de kan ta imot rundt 60 personer på søndag. Menighetspedagog Cathrine Eide teller stoler. (Ruth Einervoll Nilsen)

Når hun snakker om hva de kirkelige handlingene betyr for henne, blir hun rørt.

– Man blir litt innkrøkket i seg selv av å ikke komme i kirken. I forbønnen blir vi satt i den store sammenhengen, i samfunnet og verden. Det er godt å bli minnet på, sier Eide Tunheim.

Forkynnelsen er ferskvare

– Hundre er et mye bedre tall enn femti eller ti, sier sokneprest Øyvind Skjefrås Alsaker i Lura menighet om at kirkene nå kan åpne opp – litt, i alle fall.

Presten husker med skrekk tilbake på pinsen 2020. Siden fire barn skulle døpes, ble gudstjenesten kjapt fulltegnet.

– Da alle hadde kommet, låste vi døra. Det var hjerteskjærende. Det føltes i strid mot hele kirkens vesen, sier Skjefrås Alsaker.

Sokneprest Øyvind Skjefrås Alsaker er egentlig ingen pessimist, men er frykter at 2020 kan bli året hvor mange sluttet å gå på gudstjeneste. (Ruth Einervoll Nilsen)

Nå gleder han over å forsiktig få ta medlemmene imot. Presten kaller det digitale opplegget «en nødløsning».

– Podkast er fint, det, men det er jo bare en lydstripe. Dåpen og forkynnelsen og sakramentene er ferskvare. Det å være der, er noe helt annet, sier Lura-presten.

En tyngende engstelse

Da kirkevergen i Sandnes samlet de daglige lederne denne uken, var det en lettet gjeng som møtte opp.

– Det føles som vi tar ett steg bort fra unntakstilstanden nå. Vi er på vei i riktig retning, sier kirkeverge Andreas Eidsaa.

Samtidig har pandemien slitt på kirkens medarbeidere, forteller han. Stadig nye regler, og redselen for å trå feil, har til tider føltes lammende.

– Engstelsen for å gjøre noe som kan føre til smitte har vært tyngende for mange, sier Eidsaa.

Kirkeverge Andreas Eidsaa forteller at de ansatte i menighetene i Sandnes gleder seg stort over å få åpne for flere i helgen. (Privat )

Skal vi synge? Er det forsvarlig å slippe inn 100 personer her? Det er ikke bare-bare å åpne dørene på søndag. Eidsaa er imponert over alle medarbeiderne som gang etter gang klarer å hente frem glød og innsats.

– De fleste kaster seg rundt denne uken, og er ivrige etter å invitere til fellesskap etter så lang tid borte, sier kirkevergen.

Smittevern i kirkene

  • 5. november i fjor satte regjeringen en «grense på 50 personer på innendørs arrangement uten fastmonterte seter» og «200 personer på arrangementer hvor alle i publikum sitter i fastmonterte seter».
  • Dagen etter fastslo Helsedirektoratet at kirkebenker ikke regnes som fastmonterte seter.
  • Fra tirsdag ble det tillatt med inntil 100 deltakere på innendørs arrangementer med faste, tilviste plasser. Regelen gjelder alle arrangementer og uavhengig av sitteunderlag.

Pandemien sliter på – også på kirkebygget

Lakken rundt glassdørene foran kirkerommet på Lura har falmet i fargen. All spritingen har tæret på lakken.

– Samtidig har vi vært bevisste på å ikke tillate oss å gå for langt inn i frykten for smitte. Det skal selvsagt være trygt, og vi gjør alt vi kan, men vi har holdt oss opptatt med andre oppgaver også. Jeg håper staben har hatt positiv effekt av det, sier daglig leder Bødalen i Lura.

Selv om antall tillatte nå er 100 personer, tror Lura menighet det er realistisk å ønske 60 velkommen på søndag. (Ruth Einervoll Nilsen)

Soknepresten slår hånda i bordet. Nå er han lei av Teams-møter og meteren.

– Det hadde vært så greit hvis vi visste at «den dagen», da er det slutt, sier han.

Han lengter etter håndhilsing, klemming og fellesskap uten avstand.

– Det er en forferdelig negativ tanke, men hvis dette hadde vært andre verdenskrig, tror jeg vi nettopp hadde kommet til 1941. Da er det en stund til 8. mai 1945, sier han.

Kommer folk tilbake?

– Ble 2020 året hvor vi sluttet å gå på gudstjeneste? fortsetter soknepresten dystert.

«Jeg håper inderlig at jeg ikke har rett», legger han til, og sier at han egentlig ikke er en pessimist. Likevel har han en frykt for hva året har gjort med oss.

– Men jeg håper det heller slår ut motsatt, i et oppdemmet behov for fellesskap. Ingenting kan erstatte det å være i samme rom, sier presten.

En dag kan sokneprest Øyvind Skjefrås Alsaker, daglig leder Torgrim Bødalen og medlem Torill Eide Tunheim samtale uten «meteren». Enn så lenge gleder de seg over å i det hele tatt få samles i Lura kirke. (Ruth Einervoll Nilsen)

Torill Eide Tunheim og Torgrim Bødalen kjenner seg igjen. I starten var søndager uten forpliktelser behagelig. Nå lengter de, sammen med kirkeverge Andreas Eidsaa, etter folk.

– Til min forskrekkelse har jeg tatt meg selv i å synes at det har vært litt deilig å ta søndagene med ro. Gudstjenester som jo har vært pulsslaget mitt i en årrekke, sier Eidsaa og legger til:

– Hvis dette gjelder meg, er jeg litt urolig for at det også kan gjelde andre – kanskje spesielt dem i menighetenes «skjørtekanter».

Menighetene står derfor foran en viktig utfordring i tiden fremover: Å minne folk på hvorfor gudstjenester er bra og viktig. Nye vaner utvikler seg fort, frykter Eidsaa.

– Håpet er jo at suget etter fellesskap er sterkere enn disse nye søndagsvanene, sier han.