Av Åsfrid Sellevold
Hele tre medlemmer av staben i Lura kirke takker for seg dette året. De er Margaret Berland som har vært daglig leder i menigheten i åtte år, Marianne Kleppe Chung som har vært kateket i Lura kirke i 19 år og Jan Stokka som har fungert både som vaktmester og kirketjener i hele 23 år. Sist søndag fikk de blomster og rosende ord, både i gudstjenesten og på kirkekaffen.
Margaret ble beskrevet som en person med gode lederevner kombinert med et lunt vesen, sindighet og ro og en aldri sviktende positivitet, også når ting har vært vanskelig.
Marianne har vært et rivjern av en kateket, mangfoldig og engasjert, og ikke minst fantasifull.
Jan er en vaktmester og kirketjener som vil bli husket som en med positiv interesse og vilje til å hjelpe for eksempel en lett forvirret vikarprest (Øyvind før han ble fast ansatt).
Menighetsbladets utsendte møtte dem alle tre til en prat, og det ble snart klart at de ville benytte anledningen til å skryte av hverandre og takke for godt kollegialt fellesskap. Jan hadde til og med gaver med som han hadde laget selv: hjerter i tre med plass til en liten kolbe for en enslig blomst, en som kanskje står frisk og rank i en ellers vissen, en blomst som en føler en vil ta vare på litt til. Hjerteformen illustrerer at de to medarbeiderne alltid har hatt et varmt hjerte for menigheten og tjenesten de skulle utføre. Så kan vi jo fantasere videre om at den enslige blomsten kanskje er et bilde på at de tre som nå fratrer sine stillinger fremdeles kan blomstre og ha noe å gi til Lura kirke.
Hva gjorde at dere ønsket å bli en del av staben i Lura kirke?
Margaret: jeg hadde lyst på nye utfordringer og å bli knyttet nærmere til Lura menighet. Jeg søkte mest på grunn av lysten til i større grad bli en del av fellesskapet og varmen i menigheten min.
Marianne: jeg bodde i Hong Kong og ønsket å flytte tilbake til Norge, derfor søkte jeg flere stillinger i området rundt Bergen og Rogaland. Jeg ble blant annet intervjuet angående stillingen som kateket i Lura over telefon med sju timers tidsforskjell, og så var det her jeg havnet.
Jan: Jeg ble headhuntet. En bekjent av meg spurte om jeg kunne tenke meg å være vaktmester og kirketjener i Lura kirke. Jeg var bonde og hadde ikke tenkt å ha en annen jobb, men så ble jeg kontaktet av presten som hadde fått tips om meg. Jeg tenkte at om jeg ikke trivdes, kunne jeg jo bare si opp for jeg hadde jo jobb fra før av. På den bakgrunnen tok jeg imot stillingen.
Hva fikk dere til å bli i staben i så mange år?
Jan: kjekke kolleger har uten tvil vært den viktigste grunnen. Respekt for jobben en utfører og stor frihet til å gjøre det en brenner for har også vært en viktig trivselsfaktor. Jeg hadde en liten stilling, og det gjorde det lettere med hensyn til variasjon i arbeidsdagen. Jeg kunne for eksempel gå hjem og melke om jeg trengte avveksling. Det var kjekkere å være i arbeidslivet enn jeg trodde, og heldigvis har staben i Lura kirke klart å bevare et godt arbeidsmiljø gjennom mange utskiftinger.
Marianne: Lura kirke har for meg vært rett sted i alle disse årene. Jeg kom inn i staben da ungdomsarbeidet var under oppbygning, og den utviklingen har det vært fint å være en del av. Jeg har fått frihet til å bruke meg selv og gjennomføre ideer jeg har hatt, for eksempel med kreative metoder som drama. Jeg har også vært opptatt strategi og at vi har hatt en målrettet og helhetlig plan for arbeidet vårt, noe som er blitt tatt godt imot. Folk sier om meg at jeg er fleksibel og kan samarbeide med alle, men det er ikke sant. Jeg tolererer for eksempel ikke unnasluntrere som gjør minst mulig i jobben sin. Det må være en god gjensidighet i arbeidet slik det har vært i staben i Lura kirke.
Margaret: Jeg har opplevd raushet fra alle, ikke minst fra Øyvind prest. Ingen har tviholdt på sine enemerker, og åndelige og praktiske gjøremål har vært likestilt når det gjelder respekt og anerkjennelse. Jeg har fått oppleve det fellesskapet jeg ønsket meg da jeg søkte på stillingen.
Hva er det beste med Lura kirke?
Dette var de tre enige om: Mye av arbeidet er i en gjenoppbyggingsfase etter to år med restriksjoner. Som mange andre institusjoner og foreninger, sliter Lura kirke med å samle folk og få frivillige etter pandemien. Noe av det beste med folkekirken er at de ansatte sørger for at arbeidet for Guds rike fortsetter under ulike forutsetninger med vekslende oppslutning i lokalbefolkningen. Lura kirke har ansatte med mye kompetanse i tillegg til et funksjonelt bygg, både når det gjelder kontorfasiliteter og ulike rom for aktiviteter for alle aldersgrupper. Kirken ligger godt plassert i nærmiljøet og har et positivt omdømme.
Hva skal du gjøre nå?
Marianne: Jeg skal være prest på Hana med ansvar for konfirmanter og ungdomsarbeid.
Margaret: Parkinson-diagnosen, som er grunnen til at jeg måtte gi meg i jobben som daglig leder, setter sine begrensninger, men jeg har fått fornyet interesse for hagearbeid i tillegg til ulike typer håndarbeid. Jeg ønsker fremdeles å være aktiv i menigheten, blant annet med «Strikke- og snakkekafe» en torsdag i måneden.
Jan: Jeg har ingen dyr lenger, og jorden på gården har jeg leid vekk, men jeg har kjøkkenhage der jeg dyrker poteter, kålrabi, gulrøtter, tomater, druer og bær av ulike slag, kort sagt alt vi trenger av frukt og grønt. I tillegg krever bygningene på gården, to hus med gårdsrom og to løer, vedlikehold. Akkurat nå bygger jeg og sønnen min, Jan Sindre, om et av husene. I tillegg har jeg egen snekkerbod. Kreativt arbeid med tre er noe av det jeg liker best. Jeg fortsetter dessuten som kirketjener ved begravelser, noe som utgjør 25% stilling.
På vegne av menigheten, takk for innsatsen og lykke til videre!
